| 
Per Oskar Kjølaas
Nord-Hålogaland biskop
Andakt
Jeg minnes at du har sagt: ”Dere skal søke til mitt åsyn!”
Herre, nå søker jeg ditt åsyn. (Sal 27:8)
Å reise er å krysse grenser. Noen grenser
er åpne, andre stengt.
Slik er vi mennesker; vi åpner og stenger og setter grenser. Men
slik er ikke troen. Den åpner grenser. For den fornemmer Skaperens
nærvær overalt. Hans skaperverk er en helhet.
Skaperverket minner oss om Guds ufattelige raushet og storhet.
Når vi beveger oss over grensene i nord, åpner det seg et
landskap
som kan ta pusten fra en. Mange mennesker søker Gud i dette store
landskapet. De reiser med bønnen: ”Herre, nå søker
jeg ditt åsyn.”
Men den som søker Gud i den store ødemarken her nord, møter
også
sitt eget ansikt. Ikke minst møter man mennesker som gjenspeiler
noe av landskapet, storslagent og vakkert.
Mange av turistene som strømmer over våre grenser, er egentlig
pilegrimer. De leter etter Guds ansikt i stillheten og den unike naturen.
De leter etter guddommen, men ser ikke klart. Underveis stopper de
ved de åpne kirkene, helligdommene som skal gi rom for menneskets
lengsler.
Gud har skapt oss, til å søke ham. Men hvorfor skjuler han
seg da for oss? Hvorfor kan vi ikke se hans ansikt? Hvorfor må vi
lete? Hvorfor denne uroen i oss?
”Nå søker jeg ditt åsyn.” Lengselen finner
ingen ro i flyktige bilder og opplevelser på reisen. Vi må
søke dypere og våge å la oss bli sett, og
vi må selv se og høre og sanse med et åpent ansikt.
Vi må være nær
oss selv i våre liv om vi skal kunne fornemme Guds nærvær.
Ferien
er en tid for det – å finne seg selv.
Den som leter etter Gud, får ikke svar før han eller hun
våger å lete
etter seg selv og møte seg selv i stillheten – i naturen
eller ved helligstedene langs veien.
Denne dobbeltheten hører med: Ingen finner Gud uten å spørre
etter seg selv. Ingen finner seg selv uten å spørre etter
Gud. Skal jeg søke Gud ansikt, må jeg våge å
vise mitt eget ansikt.
Det er en pilegrims øvelse under vandringen.
Per Oskar Kjølaas
Nord-Hålogaland biskop
Alter
Når jeg trer inn i kirkerommet innbyr alteret meg til stillhet
og til å knele ned for Guds åsyn. Her kan vi være forskjellige,
fra forskjellige kulturer, og komme til Kristus-kilden. Fra denne kilden
strømmer det kjærlighet, nåde og tilgivelse, Guds nistemat
til en vandrer. Denne vandringsmaten gis til alle, for de fattige, foraktede,
elendige og forlatte.
”Jeg minnes at du har sagt: ” Dere skal søke mitt åsyn!”
Herre, nå søker jeg ditt åsyn. Skjul ikke ditt ansikt
for meg!” (Sal 27, 8-9a)
La meg se ditt ansikt i alle mennesker. Amen
Erva Niittyvuopio
Oulun hiippakunta, Finland
Kjærlighet – livets gave, og oppgave
Du snur ditt ansikt mot meg
og smiler til ditt barn som en mor.
Ditt ansikt skinner som solen,
Det er dette som gjør at jeg tror
at du smiler til meg som en mor
Sv. Salme 763
Christina Løvestam 1991
Noen sa en gang at mennesker har to grunnleggende behov i livet. Det
ene er å bli elsket for sin egen skyld og den andre er å elske
noen, bety noe for noen. Å bli sett og å se ligger nær
behovene til kjærlighet som vi trenger å få tilfredsstilt
i livet. Å ikke bli sett på som et menneske skaper et tomrom
i oss som er utrolig vanskelig å holde ut.
Ansiktet er sjelens speil. I et ansikt kan vi se en
persons innerste tanker og følelser: kjærlighet og hat, godhet
og antipati, glede og sorg, håp og fortvilelse. Når et barn
er født så oppsøker mors og fars blikk barnets ansikt
i første omgang, og til øynene som de ønsker å
kontakte. De vil at barnet helt fra begynnelsen, skal få den erfaring
at det er i foreldrenes blikk. Barnet får møte et ansikt
med øyne som sier at det er elsket for sin egen skyld og at noen
ønsker det godt. At noen smiler til dem. Et smil som bidrar til
å skape tro på Gud og på seg selv.
Med Guds ansikt er på en lignende måte,
men uendelig mye større og rikere enn hva mennesker kan oppnå.
Fjerde Mosebok 6:26 sier, "Herren snur ansiktet mot deg og gir deg
fred." Ansiktet er opplyst som solen og er fylt med all den varmen
og kjærligheten som passer i Guds hjerte. Ansiktet hans sier: "Du
er dyrebar for meg, jeg ærer og elsker deg" (Jes 43:4)
I møte med Jesus ser vi Guds ansikt mer tydelig
enn i noe annet ansikt. Da Jesus var på et høyt fjell med
noen av disiplene, står det at Jesus ble forvandlet for øyene
på dem, slik at "hans ansikt skinte som solen". Å
se inn i ansiktet til Jesus er å se inn i kjærligheten som
er den største av alle og som tillater oss å tro og leve
i denne verden. Men å bli sett av Jesus er også å få
et mål i livet, å bety noe for noen. I det Nye Testament fortelles
det ofte at når Jesus så på mennesker, ser vennlig på
dem og fylte dem med sin kjærlighet, så gav han dem et mål
i livet. Akkurat som en mor og en far kan hjelpe sine barn til å
vise kjærlighet og bety noe for noen.
Lennart Lindquist
Luleå stift, Sverige
”Om du er 1000 skritt borte fra Jesus
er det bare et skritt tilbake.”
Slik har noen treffende formulert forholdet mellom oss mennesker og Gud.
Men hvorfor opplever mange det så vanskelig å snu seg og ta
skrittet tilbake?
Er det kanskje usikkerhet i forhold til hvordan Gud vil møte oss?
Hos evangelisten Lukas i det 15 kapittel finner vi Jesu lignelse om den
bortkomne sønn. Og vi aner usikkerheten hos sønnen i hva
han får se i farens ansikt når han vender hjem igjen.
Er det skuffelsen over at han reiste bort og sløste den formuen
han hadde fått?
Da sønnen kom hjem igjen møtte han ikke sin far slik som
han hadde ventet. Han møtte en far som ventet, som fikk øye
på ham langt borte. Det var ikke en fars skuffede ansikt, men et
kjærlig ansikt som lyste opp i gleden over at sønnen vendte
hjem. Og sønnen så farens utstrakte armer som var klare til
å omfavne ham.
Gud er alltid større, vi kan bare ane konturene av han, men i
vår Bibel finner vi så mange ord som forteller oss at den
som søker Gud skal finne ham. Så la oss ha frimodighet til
å vende oss mot Gud og ta det skrittet som fører oss til
Jesus.
Anton Punsvik
Sør-Hålogaland bispedømme, Norge
Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
(4Mos 6,24-26)
«Dere skal søke mitt åsyn!»
Herre, nå søker jeg ditt åsyn.
Salme 27,8
Da et barn vokser opp har det godt av å kunne
føle at en voksen er med på „ferden”. Et smilende
ansikt ser, smiler øser selvtillit og følger med. Slik tenker
jeg på at Gud følger med. Kort og godt er denne handlingen
fattet i velsignelsen som er ment å følge alle mennesker.
Gud sender alle videre med den bevisstheten at han ønsker å
være med på ferden, som velsignende, hjelpende Gud, full av
nåde og fred.
Når vi hilser med „Guds fred”, eller tar avskjed ved
å si „Gud velsigne deg!” ønsker vi egentlig det
en velsignelse innebærer, nemlig alt godt som Gud gir for kropp
og ånd.
Du søker Guds åsyn når du skjønner alvoret
i det Gud ønsker deg. Gud velsigne og bevare deg. Det var en setning
som lød først til Israelfolket på deres vandring.
En lang pilgrimasje der den som gikk først visste ikke hvor den
siste i rekken var. Farer lå langs veien, men Gud bevarte dem. Gud
sørger for at livet berges. I dag ser vi onsdkapens følger,
den skaper utrygghet, frykt og krig, som en reaksjon på å
bekjempe ondskapen. Gud ønsker å løse oss fra denne
frykten, og skape trygghet. Det er et løfte, som velsignelsen Hans
også innebærer.
Herren la sitt ansikt lyse over deg. To mennesker som
elsker hverandre, møter hverandre med lysende og smilende ansikt.
Jeg ser den som jeg elsker og ærer, og mitt ansikt lyser opp. Hva
er Gud ser i oss, som gjør at hans ansikt lyser opp? Gud erklærer
da Jesus blir døpt: «Du er min Sønn, den elskede,
i ham har jeg min glede.» (Mt 3,17) Det er troen som Gud søker
i oss, som gjør han glad. Men frykt ikke, han er tålmodig
og nådefull.
Jeg husker et bilde: en far går på gaten med sitt barn.
Barnet holder fars hånd, men til tider slipper den hånden,
løper rundt for så å igjen ta tak i den. En gang har
barnet snublet og fallt og har slått seg. Hva gjør et lite
barn da? Gråter og bare ligger der. Hva gjør faren? Han har
flere valg. Å gå videre; uansett vil barnet reise seg. Han
har snublet, han bør lære av sine egne feil. Eller kan faren
stoppe opp og lære han en lekse: hvis du hadde holdt hånden
min… vi kan det videre. Eller kan han smile kjært og bøye
seg ned til barnet, løfte han og si: det hender at små barn
snubler og faller. Kom, reis deg. Så tørker han tårene
opp og trøster barnet. Gud lyser opp sitt ansikt og utøver
sin nåde, selv da vi ligger nede etter våre feil.
Det tredje løftet er: Gud løfte sitt åsyn
på deg og gi deg fred. Det er et varig felleskap mellom
Gud og deg. Fisken har fred i vannet, ikke på fiskepulten. Mennesket
har fred i den åndelige felleskapet med Gud. Det er derfra livet
kommer og blir berget, slev etter døden. Ellers tar bare bekymringer
overhånd, og man blir som en fisk på stranden.
Foran Guds ansikt innebærer livet i Guds fred løftet om
frelsen. Uavhengig om man er rik eller fattig, om én har gode kontakter
og god helse. Søk Guds åsyn fordi det betyr at Gud velsigner
og du blir til velsignelse. Ønsk deg ikke bare Guds velsignelse,
men la den velsignelsen virke velsignende gjennom deg. Guds velsignelseskilde
er utømmelig, herfra får vi stadig påfyll. Guds ansikt
lyse opp din vei, hans nåde løfte deg opp, og freden hans
fylle ditt hjerte på all din ferd!
Jànos Kona
Nord-Hålogaland bispedømme, Norge
|
